Klokka er tolv minutter over fire, og kjøkkenet lukter terpentin fordi jeg har glemt penslene mine i vasken. Ben står foran dem, i t-skjorte, og ser på penslene som på en forbrytelse. «Amelie. Vi hadde en regel.»
«Vi hadde fem regler. Jeg holder tre.» Jeg åpner kjøleskapsdøren og stiller meg i lyset som faller ut, fordi jeg ellers ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Tre måneder som stesøsken. To måneder i Trondheim, tre rom, en gang. Siden i natt deler vi bad, fordi vannet i mitt har sluttet å fungere.
Han rydder bort penslene. Nøye, i et glass, med vann, slik man skal gjøre og slik jeg aldri gjør det. Han er tjueseks og lever som om han har en bruksanvisning for alt. For meg har han ingen.
«Hvorfor er du våken?» spør jeg. «Hvorfor er du våken?» – «Jeg har malt.» – «Jeg hørte deg male.» Det er ikke noe svar. Han har hørt meg gjennom veggen i tre måneder. Jeg hører ham også. Jeg har aldri sagt det.
Han lener seg inntil meg ved kjøleskapet, og kjøkkenet er smalt, og skulderen hans er varm, og lyset gjør oss begge bleke og ærlige. «Moren din har spurt om vi kommer til påske,» sier han. «Som familie.»
«Som familie,» gjentar jeg. Det høres feil ut i munnen min, like feil som t-skjorta hans, som egentlig er min, som han har tatt fra vasken og som jeg ikke tar fra ham.
«Amelie,» sier han, og denne gangen uten regel i tonen. «Gå og legg deg.» Jeg går ikke. Han går ikke. Kjøleskapet summer, og gangen mellom rommene våre er to meter lang, og ingen av oss bruker den.
