Mobilen min er tom for strøm siden Tromsø. Jeg har ikke slått den av for å unngå å lese det han skriver, men for å kjenne om jeg holder ut. Kupéen er liten, lyset er gult, og jeg har begge setene for meg selv. Helt til døren går opp.
«Plass 61?» Mannen holder opp en billett som om den var et bevis. Jeg holder min ved siden av. Samme nummer, samme vogn, samme tog til Verona.
«Dette er en feil,» sier jeg. «Helt sikkert,» sier han, og smiler som om det ikke er det. Han setter vesken sin i nettet uten å spørre, og setter seg ved vinduet uten å spørre.
Toget rykker til. Tolv timer, ingen stopp hvor jeg ville gått av. Konduktøren trekker på skuldrene, noterer noe og går. Den fremmede ser på meg mens jeg prøver å være sint.
«Hvorfor Verona?» spør han. «Hvorfor ikke?» sier jeg. Han nikker som om jeg hadde sagt noe klokt. «Og De?» Han ser ut av vinduet, der forstadens lys glir forbi. «Jeg skylder noen noe.» Ikke mer.
Rundt elleve tar han frem to papirkopper fra vesken og en termos. Han har pakket for to. «Jeg pakker alltid for to,» sier han før jeg rekker å spørre. «Vane.» Det høres ut som en løgn han har fortalt seg selv mange ganger.
Han rekker meg koppen, og hånden hans blir værende et øyeblikk for lenge ved min. Ikke ved et uhell. Utenfor blir det svart, og i vinduet ser jeg oss begge, små og lyse, som to mennesker som kjenner hverandre.
