Sonden traff ham på en meters dybde. Jeg gravde til spaden fant en jakke, så til jakken fant en mann, så til mannen hostet. Nå ligger han på benken på stasjonen min og snakker, siden han kunne.
«Du tok ikke brettet mitt med.» – «Brettet ditt ligger under fire meter snø.» – «Var dyrt.» – «Du var også dyr.» Tobias gliser med blå lepper. Jeg har i sytten år i fjellredningen aldri gravd ut noen som først spurte etter brettet sitt.
Ute har stormen tatt seg opp, og radioen gir bare støy. Helikopteret kommer ikke i dag. Kanskje ikke i morgen. Forrådet rekker i tre dager, hvis han ikke spiser som han snakker.
Jeg legger på ved. Hytta er ett rom, en ovn, to benker, og den ene er min. Han ser på meg mens jeg beveger meg, som noen som ikke er vant til at noen tar seg av ham, og som hater at han liker det.
«Hvorfor dro du opp?» spør jeg. «Bakkene var stengt.» – «Fordi de var stengt.» Han sier det som om det var logisk. «Jeg kjører helst alene.» – «Du døde nesten alene.» – «Hadde også vært logisk.»
Han ler, men det er ikke en latter, og jeg kjenner tonen. Jeg har brukt den selv, for noen år siden, ved en annen ovn. Jeg setter meg på gulvet, ryggen mot benken, så jeg slipper å se på ham.
«Tre dager,» sier jeg. «Du kan snakke eller tie, men du kan ikke stikke av. Snøen når opp til vinduet.» Bak meg blir det stille. Så sier han, helt lavt, helt annerledes: «Jeg vet.»
