Ferieleiligheten til onkelen min har to soverom, et kjøkken og en peis som trekker hvis man kjenner den. Jeg kjenner den ikke. Claire kjenner den. Hun kneler foran den, i en genser som er for stor til henne, og legger på ved uten å se på meg.
«Du lærer ved kjøkkenbordet», sier hun, «jeg leser ved peisen. Vi kommer ikke i veien for hverandre.» Det var planen. Onkelen min la den, på telefonen, i den tonen han gjør alt i. Finn trenger ro til eksamen. Claire trenger avstand. Sørlandskysten har plass.
Sørlandskysten har plass, sa han. Leiligheten har det ikke. Jeg sitter ved bordet med anatomi-atlaset, og jeg hører henne bla om. Hvert fjerde minutt. Jeg vet at det er fire minutter, fordi jeg har sluttet å lese og begynt å telle.
Hun er trettiseks. Hun er gift med onkelen min. Jeg har sett henne til jul, på bursdager, på kjøkkenet til moren min, hvor hun alltid tok oppvasken fordi hun ellers ikke visste hvor hun skulle gjøre av hendene.
«Du stirrer», sier hun uten å se opp. «Jeg tenker.» – «På anatomi?» – «På folk som trenger avstand og likevel drar til en leilighet med en fremmed.» Nå løfter hun blikket. «Du er ikke en fremmed, Finn.» – «Jo. Det er jeg.»
Om kvelden går vi til stranden, fordi det er det man gjør her, og tåken tar sikten på alt unntatt de neste fem meterne. Hun hekter seg i armen min, kort, på grunn av sanden. Hun slipper ikke taket når sanden er over.
«Ikke spør hvorfor jeg er her», sier hun ut i tåken. «Jeg spør ikke.» – «Godt.» Hun går videre, ved armen min, og jeg vet at jeg ikke kommer til å lære i natt.
