Korsettet strammer pusten min, som etter kuropplegget skal være min eneste feil. Ro, har badelegen foreskrevet, ro og melk og ingen bøker etter ni. Familien min har sendt meg hit for at snakket om den oppløste forlovelsen min skal legge seg som støv i et tomt rom.
«Fräulein Henriette.» Den unge mannen ved konsultasjonsbordet ser ikke ut som en lege. Han ser ut som om han ikke har sovet på en natt og ikke angrer på det. «Dr. Brandt. Jeg assisterer Dr. Wehrle. Han er forhindret.» – «Hva med?» – «Med lunsjen.»
Han blar gjennom journalen min, sakte, og munnen hans ryker på et sted. «Nervøs utmattelse», leser han. «Irritabilitet. Uanstendig meningsytring ved bordet.» Han ser opp. «Hvilken mening?»
«At en kvinne som løser opp en forlovelse, ikke er syk, men klok.» Jeg sier det før jeg kan hindre meg selv. Dr. Brandt legger journalen bort. «Jeg foreskriver deg motsigelse», sier han. «Tre ganger daglig. Før måltidene.»
Ute i kurbadparken går damene i hvitt under paraplyer, og jeg går mellom dem som en feil tone. Han innhenter meg ved springvannet, hatten i hånden, mot alle forskrifter en assistent burde kjenne.
«Du leser etter ni», sier han. «Jeg har sett lyset.» – «Du observerer pasientenes vinduer?» – «Bare ett.» Han sier det uten smil, og derfor virker det. Springvannet suser, og en av damene i hvitt ser hit.
«I morgen klokken seks er skogen tom», sier han. «Ingen lege, ingen orden, ikke noe korsett nødvendig.» Han setter på seg hatten. «Jeg går der en tur. Alene, med mindre noen motsier.»
