Bryggen har to nye planker. Jeg ser dem med en gang, fordi jeg er grafisk designer og ser ting som ikke passer sammen: lyst tre mellom grått, pent skrudd fast. Noen har vært her før jeg kom. Noen har gjort seg umak, og det er bare én som kan være det.
Jannik kommer ut av huset når jeg setter fra meg vesken. Fem år. Han er blitt bredere, roligere, og han har samme blikk som den gangen, blikket som ser på meg som om jeg var en setning han ikke har lest ferdig. «Finja.» – «Du har reparert bryggen.» – «Den var farlig.»
Sommerhuset ved sjøen tilhører nå oss begge, sier advokaten, til vi har solgt det. To uker til å rydde ut. To uker med mennesket jeg ikke har vekslet et ord med siden foreldrenes bryllup, fordi det siste ordet var for mye.
Vi bærer esker. Det er bra, fordi man ikke trenger å snakke mens man bærer. Gamle blader, servise, farens fiskestang, morens bøker. Mellom to esker stopper vi opp i gangen, fordi gangen er trang, og armen hans stryker borti min, og ingen går videre.
«Båten», sier han senere, når det blir mørkt. «Jeg har også gjort den. Robåten.» Jeg vet hvilken båt. Den lå fem somre med et hull i baugen i skuret, fordi vi den sommeren kranglet om hvem som skulle reparere den, og så om alt annet.
Jeg går til skuret. Båten ligger der, nymalt, blå, som den var den gangen. På benken ligger en lapp med håndskriften hans: Ville ha den ferdig før du kom. Jeg står i skuret og puster, til pusten går igjen.
Når jeg kommer tilbake, sitter Jannik på enden av bryggen, på de nye plankene, med føttene i vannet. Han snur seg ikke. Han vet at jeg har sett det. Luften henger tung over sjøen, og ved siden av ham er det plass.
