Kapittel to av avhandlingen min har på side fjorten ikke en eneste svart setning igjen. Rødt blekk, kant til kant, i en håndskrift man kan lese, noe som gjør det verre. «Dette er påstand, ikke analyse.» «Hvem siterer du her, deg selv?» Prof. Elias Thorne, min nye veileder, i åtte uker.
Fakultetsfesten finner sted i gårdsrommet, med lyslenker og vinen fakultetet har råd til. Jeg går dit fordi man går dit. Jeg går dit fordi jeg vet at han går dit. Det innrømmer jeg bare for meg selv.
Han står i utkanten, et glass i hånden, og snakker med ingen. Alle snakker om ham. Jeg stiller meg to meter fra ham ved samme bord og tar et glass jeg ikke vil ha.
«Fru Berger.» – «Herr professor.» – «Side fjorten.» Det er et spørsmål. «Jeg har skrevet den om.» – «Nei. Du har forsvart den. Det er noe annet.» Han drikker. «Å skrive om ville bety at du tror på meg.»
«Jeg tror ikke på deg.» Det er ute, og lyslenken svaier, og et sted ler dekanen om noe annet. Thorne ser på meg. For første gang ikke som et manuskript. «Bra», sier han. «Det var det eneste riktige svaret.»
Han er ikke gammel. Han er gammel nok til at det ville være et tema, og ung nok til at det blir et problem. Jeg ser hånden hans på glasset, den samme hånden som fører det røde blekket, og jeg legger merke til at jeg har sett på den for lenge.
«Kontoret mitt er åpent», sier han, lavt. «Hvis du vil krangle om side fjorten. Nå. Uten marg.» Han setter fra seg glasset og går uten å vente på svar, og gårdsrommet blir plutselig veldig støyende.
