Leiebilen tar de siste tre kilometerne grusvei bare i første gir. Whispering Pines Ranch, står det på skiltet ved porten, med bokstaver som bestefaren min må ha brent inn selv. Jeg har sett ham to ganger. Nå eier jeg halvparten av alt han etterlot seg.
Mannen på verandaen reiser seg ikke når jeg går ut av bilen. Han sitter i en stol, hatten i nakken, og ser på meg mens jeg kommer over tunet i støvler fra Bergen. «De er barnebarnet», sier han. «Ida», sier jeg. «Cole», sier han. Mer sier han ikke.
Advokaten forklarte det på telefonen: Den andre halvparten tilhører formannen. Jeg hadde forestilt meg en gammel mann. Cole er ikke gammel. Cole er sint, så stille sint som mennesker er når de har holdt noe i hendene i årevis og nå må se på at noen strekker seg etter det.
«Jeg selger ikke», sier han før jeg har satt fra meg vesken. «Jeg har ikke sagt noe ennå.» – «De har et galleri i Bergen. De er her for å signere og dra.» Han har rett. Jeg hater at han har rett.
Huset lukter tre og kaffe og hund. På kjøkkenet står en andre kopp, uvasket. Cole ser at jeg ser den. «Bestefaren din», sier han. «Jeg har ikke ryddet den bort ennå.» Stemmen hans endrer seg litt ved den setningen, og så er den hard igjen.
Han viser meg rommet. Det er det minste i huset, med utsikt mot gjerdet. «Det andre var hans», sier han. «Det holder jeg stengt.» Jeg kunne insistert. Det er halvparten mitt. Jeg insisterer ikke.
Senere, ved gjerdet, med vinden som kommer fra fjellene, stiller han seg ved siden av meg. «Fire uker», sier han. «Så lang tid tar retten. Bli så lenge, og så si meg igjen at du vil selge.» Han rekker meg hånden, som når man inngår en avtale, uten å smile.
