Klokken 00:14 ringer klokken i resepsjonen på Villa Meran, selv om ingen står i gangen. Jeg vet hvem det er før jeg ser opp. Gjesten fra rom 12 kommer hver natt, alltid etter midnatt, alltid alene. Villa Meran har på denne tiden bare meg, tikkingen fra gulvuret og lyset over skranken.
«God kveld, Mara.» Han støtter underarmene på skranken. Jeg har ikke sagt navnet mitt til ham. På skiltet står det bare «Resepsjon».
«De har forlenget,» sier jeg. «En uke.» Han nikker. «Jeg liker huset.» Huset har førti rom, tolv av dem er opptatt, og ingen av de andre elleve har noen gang ringt etter midnatt.
Utenfor ligger parken i mørket, i peisen i hallen er det bare glør. Jeg har tent lysene på skranken fordi nattevakten er lang, og fordi ingen forbyr det. Han ser på flammene, så på meg.
«Hva gjør De når en gjest betror Dem noe som han ikke kan si til noen andre?» Jeg legger pennen fra meg. Dette spørsmålet står i ingen opplæring. «Jeg lytter,» sier jeg. «Og jeg glemmer det hvis han vil.»
Han trekker en romnøkkel opp av lommen, gammel, i messing, med en 12 på. Legger den på skranken, mellom oss. «Jeg vil at De skal beholde den i natt.»
«Hvorfor?» spør jeg. Han smiler for første gang på fem netter. «Fordi jeg vil vite om De bruker den.» Så går han opp trappen, og nøkkelen ligger foran meg i lyset fra stearinlyset.
