Agendaen ligger foran meg, sytten punkter, møterom 4, niende etasje. Jeg har lest den tre ganger før jeg slipper inn navnet under «Motpart». Adrian Falk, CEO. Jeg trengte tre år for å kunne skrive navnet hans igjen uten at fingrene stanset opp.
Han kommer sist. Selvfølgelig. Mørk dress, klokken jeg ikke ga ham, samme måte å entre rommet på som om han hadde bygget det. Han ser på meg. Et halvt sekund. Så nikker han til forsamlingen og setter seg skrått overfor meg.
«Fru Wenger leder forhandlingene for kjøpersiden,» sier min klient. Adrian sier: «Jeg vet.» To ord. Seks uker er satt av til denne fusjonen. Jeg har allerede i det første minuttet forstått at han kommer til å bruke tiden.
Punkt tre: Taushetsplikt. Klausulen er formulert av hans advokater, den går langt utover det vanlige. Ingen uttalelser om de involverte personenes historie. Jeg leser setningen to ganger. Han ser på meg mens jeg gjør det, uttrykksløs, og jeg vet nøyaktig hvilken historie han mener.
«Det er uvanlig vidt formulert,» sier jeg. «Det tjener til beskyttelse av alle involverte,» sier Adrian. Stemmen hans er rolig. Ved alteret var den ikke der, det var bare en telefonsamtale, to timer før avtalen, og så ingenting.
I pausen står jeg ved vinduet. Han stiller seg ved siden av meg, ikke for nært. «Caroline,» sier han, for første gang med fornavn. «Jeg visste ikke at det var deg. Før i går.» – «Og hvis du hadde visst det?» – «Da ville jeg ha formulert klausulen strengere.»
Han går tilbake til bordet. Jeg blir stående ved vinduet, hendene mot den kalde ruten, og innser at han ikke forhandler for å vinne. Han forhandler for å ha meg i dette rommet hver dag i seks uker.
