Passet er rent, grytene er kalde, og mannen som i går var kjøkkensjef, står ute på gaten med en pappeske. Jeg har sett ham gå gjennom vinduet. Så kommer Vivienne gjennom svingdøren, alene, i en frakk som koster mer enn månedslønnen min.
«Karim.» Hun kan navnet mitt. Investoren kjenner ellers bare tall. «Du er kjøkkensjef fra i dag.» Ingen forhåndssamtale, intet håndtrykk. Hun legger en kontrakt på passet, der hvor tallerkenene pleier å stå.
«Jeg er souschef.» – «Det var du. Inntil for fire minutter siden.» Hun ser på klokken sin, som om hun har tatt tiden. «Lønnen din dobles. Navnet ditt står på menyen fra mandag. Om tre uker kommer kritikeren som ga oss stjernen, og sjekker om vi fortsatt fortjener den.»
Jeg er trettifire. Jeg har stått på kjøkken i tolv år, i Lyon, i København, her i Stavanger. Jeg har lært hva man sier til en kvinne som ser på en sånn, og jeg sier det ikke. «Og hvis han tar den?» – «Da var du ikke verdt det.»
Hun går gjennom kjøkkenet mitt som om det var hennes. Det er det, på papiret. Hun åpner kjølerommet, ser inn, lukker det. Hun løfter en skje opp fra fonden som jeg har trukket siden klokken seks, og smaker uten å spørre. Jeg ser på henne, og kjøkkenet blir plutselig veldig lite.
«For mye salt», sier hun. «Nei», sier jeg. Hun ser på meg. Det er første gang noen i dette huset sier nei til henne, det ser jeg på pausen hennes. «Du motsier meg?» – «På kjøkkenet mitt. Ja.»
Vivienne legger fra seg skjeen. Langsomt. «Greit», sier hun. «Tre uker. Du lager mat, jeg er her hver kveld. Jeg vil se om du holder ut det nei-et.» Hun signerer kontrakten først og skyver den bort til meg.
