Skulderen verker når jeg drar trøya over hodet. Kaptein, står det på ryggen, C på brystet, Stavanger Oilers. Jeg har brukt fem år på å komme tilbake til denne byen, og en takling for å havne på behandlingsrommet.
«Herr Brandt.» Legen kommer inn, nettbrettet foran brystet som et skjold. Jeg kjenner stemmen før jeg ser ansiktet. Sarah. Dr. Sarah Lindqvist, står det på navneskiltet. Hun har tatt doktorgraden. Hun har aldri fortalt meg at hun ville ta den.
«Sarah.» – «Dr. Lindqvist», sier hun. «Sett deg, vær så snill.» Jeg setter meg. Hun stiller seg ved siden av meg, ikke foran meg, og legger to fingre på kragebeinet mitt. Hendene hennes er kaldere enn før. Eller jeg er det.
«Armen opp. Til det gjør vondt.» Jeg løfter. Det gjør vondt, men ikke i skulderen. «Her?» – «Ja.» – «Her?» – «Ja.» Hun taster noe inn på nettbrettet. Ansiktet hennes beveger seg ikke. For fem år siden beveget det seg, da jeg lukket døren bak meg, jeg så det i vinduet.
«Fire uker», sier hun. «Minimum. Ingen kontakt, ingen skudd.» – «Kampen mot Bergen er om ti dager.» – «Da spiller Bergen uten deg.» Hun sier det uten å se opp, og jeg vet at hun nyter det, og jeg vet at hun samtidig hater det.
«Du kunne ha forberedt meg», sier jeg. «Ringt. Noe.» Nå ser hun opp. «Jeg ringte, Nico. For fem år siden. Elleve ganger.» Hun legger fra seg nettbrettet. «Jeg bare sluttet å telle.»
Behandlingsrommet er lite, og hun står mellom meg og døren. Hun må gi meg klarering, før eller siden, ellers blir det ingen sesong. Jeg må se på henne, nå, ellers blir det ingenting.
