Gårdshunden kjenner meg ikke lenger. Han bjeffer til Katharina kommer ut fra låven og lager en lyd som jeg kjenner fra bestefaren min, og hunden legger seg. Hun står i døren, høy i håret, og ser på meg slik man ser på noen man kjenner fra bilder.
«Florian.» – «Katharina.» Femten år. Hun var tretten sist jeg var her, og jeg sytten, og vi gjemte oss i høyet når de voksne kranglet. Nå er vi de voksne, og krangelen er en gård som må tilhøre noen.
«Du ser ut som en bymann», sier hun. «Jeg er veterinær i Tromsø.» – «Jeg vet hva du er. Jeg googlet klinikken.» Hun smiler, og det er et annet smil enn trettenåringens, og jeg merker at jeg ser for lenge.
Bestefaren vil bestemme før vinteren kommer. Salg eller overføring. Katharina har bodd her i seks år, steller kyrne, gjør regnskapet, og alle vet at hun vil ha gården. Alle vet også at den gamle har en mann i tankene, og at den mannen er meg.
«Jeg vil ikke ha den», sier jeg, ved kjøkkenbordet mens hun skjærer brød. «Jeg er her for å si nei.» – «Da sier du det til ham.» – «Han sover allerede.» – «Da sier du det i morgen.» Hun legger fra seg kniven. «Eller bli uka først. Kalvene kommer, og jeg har ingen veterinær.»
Ute blir det mørkt over engene, og kjøkkenet lukter brød og fjøs, og hun sitter overfor meg med høy i håret, som jeg ikke tar ut av håret hennes, selv om hånden min vil.
«Vi gjemte oss i høyet den gangen», sier hun, som om hun hadde hørt tankene mine. «Husker du det?» Jeg husker det. Jeg husker det så godt at jeg ikke svarer.
