Skuffen i tantens sekretær går først opp når jeg hjelper til med brevåpneren. Deri: ingen smykker, ingen bilder, men brev, bundet sammen med et grått bånd. Førti år gamle, de første. Alle til samme navn. Bror Anselm, Kloster Marienthal.
Jeg leser bare det første. Det er nok til å vite at tanten min ikke hadde ett liv, men to, og at hun skjulte ett av dem for alle, også for meg.
Klosteret ligger tjue minutters gange bak prestegården. Jeg går dit fordi jeg ikke vet hvor ellers jeg skal gjøre av brevene. Jeg ringer på ved porten. Det er ikke den gamle mannen jeg forventer som åpner.
«Bror Gabriel», sier han. «Jeg forvalter arkivet.» Han er yngre enn meg, kanskje, eller like gammel, med hender som ser ut som om de holder mye og slipper lite. Han ser bunten i hånden min, og noe i ansiktet hans blir stille.
«Bror Anselm tar ikke imot noen», sier han. «Han er svært gammel.» – «Jeg vil ikke ha noe fra ham. Jeg vil gi ham noe tilbake.» Gabriel ser på det grå båndet. «Gi det til meg da.»
Jeg gir det ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi han vil ha det for mye. «Du har lest dem», sier han lavt. Ikke et spørsmål. Jeg nikker. «Da vet du at ingen her har lov til å lese dem.»
Han trer til side og holder porten oppe for meg. Ikke inn i klosteret, bare inn i gårdsrommet, der det står en brønn og kvelden allerede henger i trærne. «Jeg avlegger løftet mitt om tre uker», sier han, uten at jeg har spurt. «Inntil da har jeg tid.»
