Nøkkelen sitter fast, som den alltid har gjort. Jeg lener skulderen mot treverket, og døren til villaen svinger opp i en gang som lukter av bivoks og av faren min. To år har jeg vært borte. Han har vært død i seks uker.
«Du kunne ha ringt.» Vivien står i trappen, barbent, et glass vann i hånden. Trettiåtte, elleve år eldre enn meg, og i hodet mitt har hun alltid vært kvinnen som tok ham fra oss.
«Jeg har en nøkkel,» sier jeg. «Jeg trenger ikke tillatelse.» Hun nikker, som om hun hadde ventet akkurat den setningen, og kommer ned trappen uten å se på meg.
I biblioteket står fortsatt lenestolen hans. Vivien blir stående ved døren, jeg setter meg ikke. Mellom oss ligger teppet jeg lekte på som barn, og det er plutselig veldig bredt. Det lukter av kald sigarrøyk som ikke har tilhørt noen på uker.
«Notaren kommer torsdag,» sier hun. «Inntil da tilhører huset oss begge.» Oss. Hun sier ordet som et faktum, ikke som en påkjenning.
På skrivebordet ligger en konvolutt med navnet mitt, i min fars håndskrift. Jeg kjenner skriften, jeg kjenner bokstavenes helling. Jeg kjenner ikke grunnen til at Vivien ikke har åpnet den.
«Jeg har ikke lest den», sier hun, som om hun kunne høre tankene mine. «Jeg ville at du skulle være med.» Hun står fortsatt ved døren. Hun ser trøtt ut, og for første gang ser jeg på henne uten å hate henne.
