Dag 184 siden stormen. Jeg skriver tallet på tavlen på laboratoriet, fordi ingen andre teller. Solerupsjonen brente radiomodulen og sju kolleger, og stasjonen Helios kretser rundt Europa som en stein noen har kastet og glemt.
«Vedlikeholdsgang C, om ti minutter.» Kommandør Vale snakker over anlegget om bord, selv om vi er de eneste to menneskene om bord og jeg kan se ham gjennom den åpne døren. Han holder fast ved formene. Jeg trodde det var svakhet. Nå tror jeg det er det eneste som holder ham oppe.
Vi møtes ved skottet. Han har drakten på, jeg har drakten på, og i de trange korridorene på Helios er avstanden mellom to mennesker nøyaktig én armlengde, uansett hvor mye man prøver å øke den.
«Filter tre viser avvik», sier jeg. «Jeg vet», sier han. Han vet alltid. Journalen hans er halvparten svartelagt, og den andre halvparten sier bare at han er sikkerhetsoffiser. Jeg er astrobiolog. Jeg har lært å klassifisere det ukjente. Hos ham lykkes jeg ikke.
I vedlikeholdssjakten er det trangt. Han holder lampen, jeg bytter filteret, og skuldrene våre berører hverandre fordi de må berøre hverandre. Det er ingenting. Det har vært det eneste i hundreogåttifire dager.
«Nova», sier han. Han bruker fornavnet mitt nesten aldri. «Filteret er ikke problemet.» – «Hva da?» – «Oksygenet varer lenger for én av oss enn for to.» Han sier det i samme tone som han kunngjør vedlikeholdsplanen.
Jeg senker skrunøkkelen. Summingen fra livsopprettholdelsen fyller sjakten, den lyden jeg ikke lenger hører, bortsett fra nå. Idris ser på meg, og for første gang på seks måneder er det han som venter.
