Kjolen tilhører ikke meg. Navnet tilhører ikke meg. Invitasjonen, som mannen ved porten til palasset holder i hendene og gir tilbake med et nikk, tilhører ikke meg. Men trappen jeg går opp, den tar jeg.
«Signorina Contarini», sier en tjener, og jeg svarer ikke, for en kvinne som hun svarer ikke på navnet sitt. Hun har lært meg det, i tjuesju måneder som hennes assistent. I natt er jeg henne, og hun ligger med feber på hotellet.
Salen er gull og stearinlys og masker, hundrevis som snurrer. Jeg står i kanten, i smaragdgrønn silke, ansiktet bak perlemor, og puster slik hun puster: langsomt, som om luften var hennes eiendom.
«De er kommet.» Verten. Lorenzo. Jeg kjenner ham fra mapper, fra telefonsamtaler, fra lyden av stemmen hans i den andre enden av linjen når jeg har satt ham gjennom. Han kjenner ikke meg. Han kjenner henne.
«Jeg håpet De ville komme», sier han, og masken hans er svart og enkel, og under den smiler noen som ikke smiler ofte. «De har avslått fire invitasjoner.» Jeg vet. Jeg skrev avslagene.
Han rekker meg hånden. Ikke spørsmålet om jeg vil danse. Hånden. Jeg legger min i den, og musikken griper oss, og han fører som om han visste at jeg aldri har danset i denne salen før.
«De danser annerledes enn jeg trodde», sier han etter den første svingen, tett ved øret mitt. «Lettere.» Hjertet mitt slår mot silken som ikke tilhører meg. Sannheten koster nå en dans. Om en time vil den koste mer.
