Den tredje hyllen fra venstre hvisker høyest. Jeg står foran den, lampen i hånden, og hører en kvinnestemme fra en bok om vannbygging som forteller om en mann som aldri kom tilbake. Bøkene i Praha-biblioteket snakker til meg siden jeg begynte å jobbe her. Jeg har lært å ikke nevne det.
«Ash?» Milan står i enden av gangen, nøkkelknippet i hånden, smilet han gir til alle. Nattevakten. Han har vært her i to uker, og han er det eneste mennesket som uttaler navnet mitt riktig uten å nøle.
«Alt i orden?» – «Jeg katalogiserer.» Han kommer nærmere, langsomt, ser på hyllen. Så sier han setningen jeg har fryktet og lengtet etter i fire år: «Den her er høylytt, ikke sant? Den om vannbygging.»
Hjertet mitt snubler. Ingen hører dem. Ingen utenom meg. «Hører du dem?» – «Selvfølgelig.» Han sier det for fort. Han ser på munnen min, ikke på boken. Han lyver. Jeg vet ikke hvordan jeg vet det, men jeg vet det like sikkert som støvet på fingrene mine.
«Hva sier hun?» spør jeg. Milan nøler. Ett sekund, to. «Noe trist», sier han så, og det stemmer, og det stemmer heller ikke, fordi alle bøkene her sier noe trist.
Han blir stående ved siden av meg, for nær for en vakt, for langt unna for alt annet. Jeg lukter kaffe og kald natteluft på ham. «Jeg gjør runden min klokken tre», sier han. «Bli med. Jeg skal vise deg et rom du ikke kjenner.»
I vannbyggingsbindet stilner kvinnestemmen. For første gang siden jeg hørte den. Og i stillheten som blir igjen, hvisker noe annet, dypere inne i hyllen, med Milans stemme, selv om Milan ikke sier noe akkurat nå.
