Druene er modne. Jeg ser det fra bilen før jeg ser huset, på fargen av åsene over Hardangerfjorden. Faren min skulle ha høstet denne uken. Han har vært død i ni dager, og druene vet det ikke.
Helene står på tunet, i gummistøvler, med en kasse på hoften. Hun er kona til faren min. Hun er fem år eldre enn meg. Hun ser på meg som man ser på en leverandør som kommer for sent.
«Du har begynt», sier jeg. «Innhøstingen venter ikke på begravelser», sier hun. «Og ikke på sønner.» Hun setter fra seg kassen. Hendene hennes er blå av saft. Jeg har aldri sett henne uten hansker ved dette bordet, da faren min levde.
Notaren sa: halvparten hver. Huset, skråningen, navnet. Jeg ville selge. Jeg bestemte meg allerede i bilen, et sted bak Koblenz. Nå står jeg på tunet, og lukten av most kommer fra kjelleren, og beslutningen blir tynn.
«Jeg trenger noen til den nedre parsellen», sier Helene. «Gutten til naboen er syk.» Hun sier ikke: Hjelp meg. Hun sier det slik at jeg kan avslå. «Jeg er vinbonde», sier jeg. «Jeg vet», sier hun. «Han fortalte det ofte.»
Vi arbeider til det blir mørkt, tre rader fra hverandre, uten å snakke. Saksen hennes klikker i rytmen jeg kjenner fra ham. Han lærte henne det. Tanken gjør vondt, annerledes enn jeg forventet.
Ved enden av raden venter hun på meg. Hun holder frem en drue, en eneste, fra den nederste klasen. «Smak», sier hun. «Si meg om han hadde rett med dette året.» Fingrene hennes er kalde og farger mine.
