To kofferter står i gangen min. Nadja står mellom dem og ser ut som om hun ikke har sovet på flere dager, noe som stemmer, det vet jeg, fordi broren min ringte meg klokken to og skrek, og hun klokken tre, og skrek ikke.
«To uker,» sier hun. «Til jeg finner noe. Ikke lenger.» – «Så lenge du vil.» – «To uker, Leon.» Hun har øvd på setningen. Jeg hører det. Jeg tar den tyngste kofferten og bærer den inn på gjesterommet, som jeg ryddet i går natt etter at hun la på.
Hun var først venninnen min. Det vet ingen utenom meg og kanskje henne. En sommer for ni år siden, konserter, nattbusser, en kveld der jeg kunne ha sagt noe og ikke sa noe. Så møtte broren min henne, på kjøkkenet mitt, og jeg vasket glassene.
«Sengen er nyoppredd.» – «Du trengte ikke det.» – «Vet jeg.» Hun setter seg på sengekanten, i leiligheten min, i en genser jeg kjenner fra familieselskaper, og ser på hendene sine, der det ikke lenger er noen ring.
«Han sier at jeg aldri har elsket ham,» sier hun. Jeg blir stum. Jeg står i døråpningen og holder meg fast i den uten at noen ser det. «Jeg vet ikke om han har rett.»
Leiligheten er liten. Bad, kjøkken, mitt rom, hennes. Jeg kjenner hver lyd her, og fra i natt blir det én lyd mer, hennes, gjennom veggen, fjorten netter lang. Jeg har brukt trettifire år på å lære hva lojalitet er. Jeg har brukt én natt på å vite hva den koster.
«Leon», sier hun uten å se opp. «Hvorfor sa du ingenting den gangen? Den sommeren.» Så hun vet det altså. Hun har alltid visst det. Jeg står i døråpningen, og leiligheten er plutselig mye mindre enn to rom.
