Rommet har en seng. Jeg står i døråpningen med kameravesken, Livia står bak meg med kofferten sin, og vi ser begge på sengen, som om den kunne delt seg hvis vi så lenge nok.
«Moren din har bestilt», sier hun. «Faren din har bestilt», sier jeg. Begge har rett. Begge har bare bestilt ett rom, for forloveren og brudepiken, fordi begge tror at vi om tre dager er søsken uansett.
Livia går forbi meg, kaster kofferten på sengen, og madrassen gir etter. «Jeg tar venstre side», sier hun. «Du snorker sikkert.» – «Hvordan vet du det?» – «Du ser ut som en som snorker.»
Utenfor strekker vinmarkene på Jæren seg helt opp til fjellet. Jeg åpner vinduet fordi jeg må gjøre noe med hendene. Jeg er fotograf. Jeg vet hvordan man skaper avstand: gjennom en linse. Jeg tar ikke frem kameraet.
«Vi må til prøven klokken seks», sier hun. «Talen din er ikke ferdig, jeg så arkene på bordet.» – «Har du lest talen min?» – «Bare begynnelsen. Den er dårlig.» Hun gliser. Det er gliset som gjør at jeg ikke får sove siden første familieselskap.
Vi går ned i vinkjelleren, hvor prøveløpet finner sted. I trappen er det trangt, og hun stopper to trinn under meg, snur seg, og ansiktet hennes er plutselig på høyde med mitt.
«Tre dager», sier hun, lavt, uten glis. «Etter det er du broren min, Raffael. Da er alt som fortsatt ville vært mulig nå, ikke lenger mulig.» Hun snur seg og går videre. Jeg står i trappen og teller.
